Bakgrunn for saken
Selskap A er utenlandsk produsent av musserende vin, med produksjon på egen vingård og salg i eget navn. For å nå nye markeder inngikk A en distribusjonsavtale med selskap B – et europeisk distribusjonsselskap som representerer flere vinprodusenter i Europa. Distribusjonsavtalen innebar blant annet at B skulle håndtere logistikk, lagring, markedsføring og videresalg av A sine produkter.
I Norge skulle store deler av salget skje til Vinmonopolet. Distribusjonsselskapet håndterte all kontakt med Vinmonopolet og tok beslutninger om distribusjon av vin. Varene ble sendt fra A til lager i Norge hvor de ble oppbevart frem til Vinmonopolet opprettet ordre. Først etter at det var opprettet salgsordre, tok B ut varene og leverte disse til Vinmonopolet. Den formelle eiendomsretten tilfalt A frem til varene ble tatt ut av lageret i Norge, først ble eiendomsretten overført fra A til B, og deretter videre fra B til Vinmonopolet.
Skattekontoret vurderte at A hadde innenlands, avgiftspliktig vareomsetning i Norge. A påklagde BFUen. Klagenemda delte seg i et flertall og et mindretall, men hvor flertallet konkluderte med det motsatte av skattekontoret: A’s planlagte salg av vin til distributør i Norge kan ikke anses som innenlands, avgiftspliktig omsetning.
Klagenemdas vurdering
Hovedspørsmålet var om det etter en konkret helhetsvurdering var tilstrekkelig tilknytning mellom innsenderes omsetning og Norge. I vurderingen ble det lagt vekt på skattekontorets argumentasjon, hvor det ble fremhevet at merverdiavgiftssystemet bygger på en objektiv vurdering av hvorvidt transaksjoner utløser avgiftsplikt. Skattekontoret la særlig vekt på de faktiske forholdene i saken:
- At A etablerer lager i Norge.
- At varene selges videre herfra.
- At den kjøpsrettslige leveringen skjer i Norge.
Etter deres syn innebar dette at A fikk en viss fysisk tilstedeværelse i Norge, og at det dermed ble etablert en tilknytning mellom omsetningen og Norge.
Klagenemda var imidlertid ikke enig i at denne tilknytningen var tilstrekkelig sterk til å utløse avgiftsplikt. I den konkrete vurderingen ble det lagt vekt på at A ikke er hjemmehørende i Norge, ikke hadde ansatte i Norge, og at virksomheten ikke er spesielt rettet mot det norske markedet. A hadde verken norsk domene eller norskspråklig nettside, og det var B – distributøren – som håndterte alle praktiske oppgaver knyttet til import, transport, lagring og salg. A hadde ingen operativ aktivitet i Norge, utover å være formell eier av varene mens de ble oppbevart på lager i Norge.
Med henvisning til rettspraksis, ble det vist til at det er den faktiske organiseringen og driften av virksomheten som veier tyngst i vurderingen av om det foreligger avgiftsplikt i slike tilfeller. Hvor mye som faktisk skjer i Norge er avgjørende, mens det kjøpsrettslige leveringsstedet alene ikke er tilstrekkelig for å etablere avgiftsplikt.
Vår vurdering
Saken viser at spørsmålet om det dreier seg om omsetning til eller i Norge, beror på en konkret helhetsvurdering av flere momenter i det aktuelle saksforholdet. Det kan reises spørsmål om Klagenemda ville kommet til samme konklusjon dersom Vinmonopolets innkjøpsrutiner hadde åpnet for at den utenlandske leverandøren kunne selge direkte, uten å benytte et mellomledd i salgsprosessen.